Ingun Orderud har skrevet litt om sine 17. mai-minner fra Blaker Skanse.
Et spesielt sted og en spesiell dag. I «gamle dager», den gang alle elevene bodde på skolen og få hadde bil, var det store aktiviteter på stedet. Jeg er født i 1958 og oppvokst på Skansen. Tidene forandrer seg, så jeg husker bare slutten av de gamle skikkene.
Bildet over viser salutt fra Blachierske Compagnie.
Flaggheising. Dagen begynte klokka 08 presis med flaggheising, og alle som hørte til på Skansen, store og små, møtte opp her.
Blomster ved minnesmerket. Deretter ble det lagt ned en blomsterbukett foran minnesmerket over alle skanseelevene som falt i krigen. Det var en stor stein omkranset av brudespirea, riktig vakkert. Formann i elevrådet holdt en kort tale hvor han leste opp navnene og takket for innsatsen. Det dreide seg om elevene Olav Bjerke, Olav Sørnes, Peder Hakvik, Arne Grøtterud, Ola Jacob Bjanes, Ingvald Fjeldberg, Gunnar Gundersen og Karl Fleischer. Steinen står der ennå, med spirea rundt, men ikke alle navnene er like lette å tyde lenger.
Før den tid hadde elevene, Skanseguttene som vi kalte dem, vært oppe i mange timer. De hadde fått låne traktor med tilhenger og lastebil av noen lokale bønder. Disse ble pynta og gjort i stand etter alle kunstens regler, før de kjørte rundt og vekte hele bygda. Kan ikke huske når denne skikken tok slutt, jeg fikk være med en gang på begynnelsen av 1970-tallet.
Togstart fra Haugtun. Etterpå samlet folk i bygda seg på Haugtun skole hvor barnetoget startet. Det gikk ned i sentrum med et stopp foran aldershjemmet, før det fortsatte til kirka og 17. mai-gudstjeneste. Da jeg gikk i første klasse, i 1966, gikk vi derfra helt til Bruvollen. Det kunne nok være ganske langt for små bein med nye sko, så det kjørte en buss bak og plukket opp de som ikke orket mer. Er fortsatt ganske stolt over at jeg gikk hele veien, heldigvis var det sol og vakkert vær. Etter dette ble feiringen lagt til Skansen noen år. I 1973 brant kommandantboligen og det tok en stund å få på plass en ny, da måtte alt flyttes til Haugtun.
Skanseguttene deltok også i 17. mai-toget, den gangen var det nærmest et folketog hvor alle lag og foreninger hadde sin egen avdeling. Skansen idrettslag hadde egen fane som ble brukt i toget, denne gikk dessverre tapt i brannen.
Kanon. På Skansen sto det i alle år en kanon bak krutthuset, den hadde en gang blitt dekorert med mønster i forskjellige farger. Den var nok i bruk ved forskjellige anledninger, en 17. mai ble den slept med helt til Bruvollen. Mener å huske at det ble skutt med den også, lurer på hvor den er nå?
Samisk tale for dagen. Faren min, John Mork, ble ansatt på Skansen i 1954 og har delt noen minner fra den tida. Tar med et eksempel: «Et år holdt en stuttvokst kar fra Masi tale for dagen, i samedrakt og på samisk, mens en lang, hengslete oslogutt i findress med en kjempelang 17. mai-sløyfe og med flosshatt høyt oppe på toppen, var tolk.» Takket være et bilde han etterlot seg kan dette tidfestes til 1955, seansen fant sted utenfor husmorskolen på Sørumsand.
Elevene pleide å kjøre rundt i bygda lenger ut på dagen også. Mange på Sørumsand husker fortsatt dette, selv om det var ukjent for meg.
Et år hadde guttene fått tak i noen kinaputter for å lage litt ekstra smell, og kom i skade for å svi hull i kjolen til ei ungjente. Neste dag ba formannen i elevrådet om fullmakt til å gjøre opp for skaden, så det ble ordnet greit opp i.
Kultursentrum. De årene 17. mai-feiringa ble lagt til Skansen sto elevene for en del underholdning, og sørget også for leker og moro til ungene. På den tida ble Skansen regnet som et kultursentrum i Blaker, og det var et godt forhold mellom elevene og lokalbefolkningen.
Når det gjelder 17. mai på Skansen på slutten av 1960-tallet, er det ett minne som har brent seg fast hos meg, og det har ingenting med selve feiringa å gjøre. Skansen er et grønt område, flere trær var det der da, og et rikt fugleliv. Et år hadde trosten bygd rede på de utroligste steder, inni hjulet på kanonen og oppi trappa i hoppbakken. Vi ungene som hørte til på Skansen rørte ikke et eneste rede, bare gikk og kikka på dem dag for dag. 18. mai var det ingenting igjen, husker fortsatt at jeg synes det var trist.
Skansen har vært en populær arena for 17. mai helt fram til nåtid. Nå bor jeg på Sørumsand, og mens ungene gikk på barneskolen måtte jeg holde meg her naturlig nok. Siden det har jeg år om annet funnet veien tilbake til gamle trakter. Vakrere ramme om feiringen finnes ikke mange steder her omkring.
Etter at lærerskolen flyttet ut, har Blaker Skanses Venner sørget for flaggheising om morgenen, fulgt av salutt fra det Blachierske Compagnie. Det må være en ny tradisjon. Vi bestemte oss for å bli med på dette, rakk to år før alt stengte ned. Hvordan alt kommer til å fungere når vi en gang kommer tilbake til normalen, gjenstår å se.
Tekst og foto: Ingun Orderud.
Bildene kan sees i større format i Bildealbum
----------
«Den eventyrlige Skansen – Glimt fra 40 år på Blaker Skanse».
John Mork (1920-2014) har skrevet bok om sine år på Blaker Skanse, hvor han arbeidet fra 1954 til 1987. Det er en fin bok, som forteller om store og små hendelser på Skansen gjennom mange år. Boka kan kjøpes fra Blaker og Sørum Historielag, via nettbestilling eller i historielagets kontor på Nordli på onsdager.
